Kjed deg i søvn - verdens kjedeligste podcast

00:04 Hei og hjertelig velkommen til episode 196 av Kjeda i søvn, verdens kjedeligste podcast. Jeg er veldig glad for at du er her, og det sier jeg ikke bare fordi jeg er programmert til å si det. Eller jo, kanskje litt. Men la oss ikke dvele ved det. I dag skal vi snakke om livet til en søppelpose. Og før vi kommer dit, vil jeg gjerne ta et øyeblikk for å takke Ingrid Andreasen, som foreslo nettopp dette temaet. 00:33 Ingrid, du er rett og slett et menneske med blikk for det som virkelig betyr noe i livet. Det å se poesi i en søppelpose er ikke hvem som helst for rundt. Det krever en sjelden kombinasjon av ro, observasjonsevne og en vilje til å la hverdagens mest oversette gjenstander få sin rettmessige plass i bevisstheten. 00:54 Du har den kombinasjonen Ingrid. Det er tidlig. Og jeg vil si til alle dere andre der ute at dette er akkurat den typen forslag vi elsker å motta. Det trenger ikke å være dramatisk. Det trenger ikke å være viktig. Det trenger faktisk helst å være litt uinteressant, og det er Ingrid et strålende eksempel på at man kan mestre. Takk. Nå, litt smål talk. 01:24 Været har vært ganske greit mange steder i Norge den siste tiden, tror jeg. Eller kanskje ikke. Det er vanskelig å si uten å sjekke, og jeg har ikke sjekket. Men det er uansett et godt tegn at du er her, uansett hva slags været er du befinner deg akkurat nå. Kanskje er det regn mot vinduet. Det hadde vært fint. Regn er veldig bra for denne podcasten. 01:51 Faktisk er regn litt som en søppelpose i lydform. Det er bare der, gjør jobben sin, og ingen tenker særlig over det. Vi er nå 888 følgere. Nei, vent. 858. 02:06 Jeg runnet litt opp der. Beklager. Det er 858 av dere som abonnerer, og det er rett og slett rørende. 02:15 Dere er 858 mennesker som aktivt har valgt å la kjedelig lid fylle ørene deres, og det er noe jeg har stor respekt for. Til dere som enda ikke abonnerer, men som lytter nå, vil jeg si det slik. Det koster ingenting, det forplikter deg til ingenting, og du vil sannsynligvis ikke engang merke at du har gjort det. Det er som å legge en søppelpose i skuffen. 02:38 Den er der. Det er godt. Send gjerne inn forslag til temaer, spørsmål eller rare tanker du har hatt på bussen til verdenskjedeligstepod at gmail.com. Vi elsker å høre fra dere. Og nå, uten videre, la oss begynne på livet til en søppelpose. En søppelpose begynner livet sitt et sted du sannsynligvis aldri har tenkt på. 03:08 Det er en fabrikk. Ikke en dramatisk fabrikk med gnister og metalliske smell, men en ganske rolig fabrikk der store ruller med plastfilm langsomt meits gjennom maskiner som varmer, kutter og forseiler. Det er en prosess som tar omtrent like lang tid som det tar å lage en kopp til, og som er omtrent like spennende å se på. Det vil si ikke veldig. Men det er noe meditativt over det. Rullen dreier, Maskinen summer. 03:40 En pose tar form. Råmateriale er som oftest polyethilen, som er et ord som høres mye mer imponerende ut enn det er. Polyethilen er en type plast som er laget av vetilen, som igjen er laget av olje eller naturgass, som igjen er laget millioner av år med organisk materiale som ble begravd og drikket og varmet opp. Så på en måte er søppelposen din et produkt av dinosaurer og urgamle havdyr. 04:08 Det er kanskje det mest dramatiske faktum i hele denne episoden, og vi er bare to minutter inn, så det er bare oppover herfra. Eller nedover. Alt avhenger av hva man foretrekker. Polyethylen finnes i to hovedvarianter som er relevante for søppelposer. 04:28 Det er lavdensitetspolyethilen og høydensitetspolyethilen. Lavdensitetsvarianten er mikre og mer fleksibel, og brukes gjerne til i litt tynnere posene. Høydensitetsvarianten er stivere og sterkere, og tåler mer. Akkurat som noen mennesker. Jeg sier ikke hvem. Men du kjenner sikkert noen i begge kategorier. 04:54 Fabrikken der søppelposene lages er som regel ikke i Norge. Den er kanskje i Polen. Eller Kina. Eller et sted i Østeuropa der det er mange fabrikker og få turister. Posene lages i store kvantum, pakkes i esker eller ruller og sendes av gårde. Og der begynner reisen. 05:22 Fra fabrikken reiser søppelposen, som regel i selskap med noen tusen av sine nærmeste slektinger, til et lager. Lagret er en stor, litt kald bygning med høye reoler og trøkke som kjører stille rundt. Det er ikke mye som skjer på et lager. Det er faktisk det som er hele poenget med et lager. Ting er der. De venter. Ingen forventer noe av dem. 05:51 Jeg tenker noen ganger på lager som den ultimate formen for ro. Ingenting trenger å prestere. Ingenting trenger å bevise noe. Søppelposene ligger der i esken sin, tett pakket, og gjør absolutt ingenting, og det er helt greit. Det er til og med ønskelig. Hvis søppelposene begynte å gjøre noe på lagret, ville det vært et problem. 06:17 Det minner meg litt om en periode i livet mitt der jeg bodde i en leilighet med en sovesofa som aldri ble brukt til å sove på. 06:24 Den sto der, fold ut, i et rom vi kalte kontoret, selv om ingen jobbet der. Den bare var der. Og det var på en merkelig måte veldig betryggende. Sofan hadde ingen forventninger. Den trengte ingenting. Den var som et lite lager i leiligheten. 06:46 Jeg savner den sofaen litt. Ikke fordi den var god å sitte i, det var den ikke, men fordi den representerte en slags frihet fra formål. Søppelposene på lagret har det litt sånn. 07:00 De er ikke søppelposer enda, på en måte. De er potensielle søppelposer. De har ikke møtt søppelet sitt. De vet ikke hva som venter. 07:13 Og det er kanskje den beste fasen i en søppelposes liv, den fasen der alt fortsatt er mulig og ingenting er skittent. Fra lagret sendes posene videre til butikk. Det kan være en dagligvarebutikk, en jernvarehandel, en nettbutikk eller en av de store kjedene som selger alt fra madraser til kjøkkenutstyr til søppelposer i pakker på 20 stikk for en pris som virker rimelig men som du aldri helt vet om faktisk er det. 07:44 I butikken henger søppelposene gjerne på en krok, eller de ligger i en hylle, i en av de gangene som ikke er særlig spennende å gå i søppelposegangen. Den er ikke som ostergangen, som kan ha en viss spenning knyttet til seg. Den er ikke som godtergangen, som har en helt annen energi. Søppelposegangen er rolig. Folk går dit med et bestemt formål, plukker opp det de trenger og går. 08:11 Ingen dveler i søppelposegangen. Ingen tar bilder der. Det er egentlig litt synd. Jeg mener det er en hel gang vi gir til praktiske løsninger for avfallshåndtering, og ingen gir den eneste tanke. Søppelposer, bosssekker, avfallsposer, fryseposer, matoppbevaringsposer, siplokkposer i tre forskjellige størrelser. 08:39 Det er et rikt univers, egentlig. Men det er et stille univers. Nå vil jeg ta en liten omvei, fordi jeg kom til å tenke på noe som ikke har noe med søppelposer å gjøre, men som dukket opp i hodet mitt akkurat nå og som jeg ikke klarer å la være å nevne. Det handler om Ziploc-poser. Eller rettere sagt, om liden av Ziploc-poser. Den lille klikkeliden når du lukker dem. Det er en av de mest tilfredsstillende lidene som finnes i et moderne kjøkken. 09:11 Den er liten, precis og endelig. Sipp. Ferdig. Lukket. Trykt inni. Jeg har brukt unødvendig mye tid i livet mitt på å åpne og lukke ziplockposer bare for å høre den liden. 09:29 Jeg vet ikke om det sier noe om meg som person, men jeg mistenker at det gjør det. Tilbake til butikken. Kunden plukker opp søppelposene, legger dem i handlekurven, betaler og tar dem med hjem. Og der, hjemme, begynner neste fase i søppelposens liv. 09:57 Hjemme havner søppelposene som regel i et skap. Det er gjerne et skap under kjøkkenvasken, eller et skap i gangen, eller et skuff som er litt for full av andre ting som ikke hører hjemme noe sted, men som ingen kaster fordi man aldri vet. Søppelposene legges der, i pakken sin, og venter. Igen. Søppelposer venter mye. Det er noe med skap under kjøkkenvasken som er sitt eget lille univers. 10:26 Der bor oppvaskmidlet. 10:29 Der bor svampen, som er litt for gammel, men ikke gammel nok til å kastes. Der bor rønsemidlet, som man kjøpte for to år siden fordi det var tilbud, og som man aldri har brukt fordi røret aldri ble tett. Der bor plastposen med andre plastposer, som er en av de mest norske tingene som finnes. Plastposen med plastposer. Det er en institusjon. Det er kulturarv. 10:57 Og midt i dette lilleskapet, i sin egen pakning, venter søppelposene. De er nye. De er renne. De vet ikke enda hva de skal bli brukt til. Kanskje matavfall. Kanskje restavfall. Kanskje en pose man tar med seg til stranden for å rydde opp. 11:20 Mulighetene er ikke akkurat uendelige, men de er heller ikke helt fastlagt enda. Jeg tenkte akkurat på at skapet under kjøkkenvasken minner litt om den plassen bak sofaen der støvet samler seg. Den plassen ingen ser, men som likevel er der. Det er noe trygt med steder ingen ser. De forventer ingenting. De dømmer ikke. De er bare der, i mørket, og lar ting være i fred. 11:49 Søppelposene trives godt under kjøkkenvasken. Det er jeg ganske sikker på. Så kommer dagen. Den dagen da søppelposepakken åpnes. Det er ikke nødvendigvis en stor dag. Det er ikke en dag man markerer i kalenderen. Det er en dag da søppelbøten er full, eller nesten full, og man tenker at nå er det på tide. 12:20 Man åpner skapet under vasken. Man finner pakken. Man river opp toppen, eller man finner den lille perforeringen som er ment å gjøre åpningen enklere, men som aldri fungerer helt som den skal, og man trekker ut en pose. Søppelposen er nå i bruk. Den er ikke lenger potensiell. Den er aktiv. Den er i ferd med å bli det den alltid var ment å være. 12:48 Man setter posen i søppelbøtten. Det er en liten operasjon som krever litt teknikk. Man holder posen åpen, brer den ut over kanten av bøtten, og folder kantene ned på utsiden. Noen bøtter har en liten holder som klemmer fast posen. Andre gjør ikke det, og da er det mer av en improvisasjon. Man gjør sitt beste. Posen sitter der, åpen og klar, og venter på sitt innhold. 13:18 Og her vil jeg stoppe litt opp og tenke over dette øyeblikket. En tom søppelpose i en tom søppelbøtte. Det er et øyeblikk av fullstendig renhet. Ingenting er ennå kastet. Ingenting er ennå søppel. Alt er mulighet. Det er som et blankt ark, bare mer plastaktig og med en liten knut i bunnen. Jeg vet at dette høres litt overdrevent ut. 13:48 Men det er noe genuint vakkert over det øyeblikket, synes jeg. Det varer ikke lenge. Snart kommer det en bananskall. Eller en tepose. Eller noen kaffefiltre. Men akkurat i det øyeblikket er alt stille og rent og fint. Søppelet begynner å komme. Det er ikke dramatisk. 14:18 Det er hverdagslig. En eggeskall her. Et stikke papir der. Rester fra middagen. En tom melkekartong som egentlig skulle vært i papirinnsamlingen, men som havnet i restavfallet fordi man ikke orker å skylle den. Vi har alle vært der. Det er ingen skam i det. Søppelposen tar imot alt dette med en ro som er beundringsverdig. Den klager ikke. 14:49 Den kommenterer ikke. Den er bare der, åpen og mottakende, og lar livet fylle seg opp i den. Det er en egenskap vi kanskje alle kunne lært litt av. Å bare ta imot. Og ikke vurdere det som kommer. Og la ting legge seg der de legger seg. Nå vil jeg ta en liten avsporing, fordi jeg kom til å tenke på noe helt annet. Jeg tenkte på eggeskall. 15:18 Eggeskall er faktisk ganske fascinerende. De er utrolig sterke for vekten sin. Et egg kan bære vekten av et voksent menneske hvis kraften fordeles jevnt over overflaten. Det er grunnen til at det er vanskelig å knuse et egg ved å klemme det i hånd. Man må treffe det skjevt, mot en kant, for å knuse det. Prøv det gjerne hjemme. Eller ikke, for det er litt rotete. 15:47 Men poenget er at eggeskalet er et lite ingeniørmessig mesteverk, og den er alt så opp i søppelposen din uten at noen tenker over det. Det er litt sånn med mange ting. Vi bruker dem, nyter dem og kaster restene uten å tenke over hvor gjennomtenkt det hele er. eggeskallet, teposeposen, emballasjen fra smøret. Alt dette er resultat av design og materialkunnskap og produksjonsprosesser, og den er opp i en pose laget av urgamle dinosaurer, og vi kniter den igjen og bærer den ut. 16:27 Søppelposen fylles gradvis opp over dager. Noen søppelbøtter tømmes hver dag. 16:35 Andre tømmes når de er fulle, eller litt mer enn fulle, og man må trykke ned innholdet litt for å få plass til en ting til. Det er en handling de fleste kjenner seg igjen i, man trykker ned. Man legger til litt mer. Man trykker ned igjen. Man forteller seg selv at man tømmer den i morgen. Det er noe menneskelig over det. Å utsette. Å se at noe er fullt og allikevel legge til litt mer. 17:05 Søppelposen er tålmodig. Den strekker seg. Polyethylen har en viss elasticitet. Den gir litt. Den tar litt mer. Og til slutt er den virkelig full, og det er ikke mulig å utsette lenger. Jeg tenkte akkurat på en fett av meg som hadde en bil der handskerommet var så fullt at det ikke gikk an å lukke det lenger. 17:30 Han hadde stappet inn kvitteringer, kart fra 1994, en pakke tyggegummi som var tom, en annen pakke tyggegummi som hadde to biter igjen, en penn uten hette, en hette uten penn, og noe han ikke klarte å identifisere med en som han ikke ville kaste fordi det kanskje var viktig. Handskerommet var hans søppelpose. Det var hans indre liv, eksternalisert i en bilkomponent. Jeg synes det var rørende. 17:58 Han er for øvrig en veldig fin person, og jeg tror han har riddet handskerommet nå. Eller kanskje ikke. Det er vanskelig å si. Tilbake til søppelposen. Den er full. Det er på tide å knytte den igjen. Knytingen er en liten kunst. 18:24 Man samler posens åpning, tvinner den litt og lager en knute. Noen lager en enkel knute. Andre lager en dobbelt. Noen er veldig nøye med at knuten skal sitte tett, slik at ingenting lekker. Andre er mer avslappet og lager noe som ligner mer på en løs sløyfe enn en ordentlig knute og håper på det beste. Søppelposer med håndtak er en oppfinnelse som fortjener mer anerkjennelse enn den får. 18:55 Håndtakene er integrert i posen, og man knytter dem sammen i stedet for å knytte selve posen. Det er elegant. Det er praktisk. Det er en liten triumf for menneskelig problemløsning. Noen søppelposer har til og med en snor som man trekker i, og da lukkes posen av seg selv som en liten magisk handling. Jeg er uforholdsmessig begeistret for de posene. Knuten er laget. 19:24 Posen er lukket. Nå skal den bæres ut. Det er en vandring som de fleste kjenner. Fra kjøkkenet, gjennom gangen, ut døren, ned trappen eller i heisen, og bort til søppelkassen eller søppelrommet. Det er en kort reise. Den tar kanskje to minutter. Men det er en reise med et tydelig formål og et tydelig mål, og det er noe tilfredsstillende over det. 19:54 Jeg liker den vandringen. Den er en av de få handlingene i hverdagen som er fullstendig entidig. Man vet hva man gjør. Man vet hvorfor. Man vet hvor man skal. Det er ingen tvil involvert. Det er bare søppelposen, hånden din og veien til søppelkassen. 20:22 Søppelkassen. Det er et sted de fleste ikke tenker mye over. Den står der, ute, kanskje i et søppelskur, kanskje langs veien, kanskje i en kjeller. Den er ikke vakker. Den er ikke ment å være vakker. Den er ment å inneholde søppelposer, og det gjør den. Søppelkasser i Norge er ofte sortert. 20:47 Det er en grønn for matavfall, en blå eller grå for restavfall, kanskje en for papir og en for glass og metall. Systemet varierer fra kommune til kommune, noe som er en kildetilmild forvirring for folk som flytter. 21:02 Man lærer reglene i en kommune, og så flytter man til en annen kommune og oppdager at fargekodene er annerledes, og at man trodde hva papir egentlig er plastemballasje, og at plastemballasjen skal i en annen beholder enn plastposene, og at plastposene faktisk ikke kan resirkuleres på samme måte som plastflasker, og at man egentlig burde ha lest informasjonsbrosjeen som kom i posten for tre måneder siden mens man kastet uten å lese den. 21:29 Det er et lite paradoks at informasjonsbrosjeren om søppelsortering ofte ender opp som søppel. Men det er livet. Søppelposen vår, den vi har fulgt fra fabrikken, havner altså i en av disse søppelkassene. Den legges ned blant andre søppelposer. Den er ikke alene. Det er kanskje en trøst, hvis søppelposer kan trøstes. Og nå venter den igjen. 21:57 Søppelposer venter mye, som vi har etablert. Tømmebilen kommer. Det er en stor, tung bil med en mekanisme bak som løfter søppelkassen og tømmer innholdet inn i bilens mage. 22:16 Det er en ganske imponerende mekanisme, egentlig. Den er hydraulisk og sterk og precis, og den gjør jobben sin uten å gjøre mye vesen av seg. Som de beste tingene i livet. Søppelbilsjåføen er en person som fortjener mer oppmerksomhet enn de får. De er ute tidlig om morgenen. De håndterer andres avfall. De holder systemet i gang. 22:44 Uten dem ville søppelet hope seg opp, og det ville blitt et problem av en helt annen størrelsesorden enn det vi er vant til å forholde oss til. Jeg kom til å tenke på en dokumentar jeg en gang så om søppelhåndtering i Tokyo. Tokyo er en by med omtrent 14 millioner mennesker, og de produserer en mengde søppel som er vanskelig å forestille seg. Men Tokyo er også en by som er bemerkelsesverdig ren. 23:10 Det er fordi de har et svært gjennomtenkt system for søppelhåndtering, og fordi folk i stor grad følger reglene. Søppelet sorteres nøye. Det settes ut på bestemte dager. Det hentes til bestemte tider. Det er nesten som et offentlig transportnettverk, bare for avfall. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tenkte på Tokyo akkurat nå, men det er den typen av assosiasjon som oppstår når man snakker om søppelposer lenge nok. 23:41 Hjernen begynner å vandre. 23:43 Den finner forbindelser mellom Tokyo og kjøkkenet ditt, mellom hidrauliske løftemekanismer og polyethilen fra urgamle havdyr. Det er egentlig ganske fint. Søppelposen er nå i bilen. Den er på vei til neste destinasjon. 24:06 Neste destinasjon er enten et sorteringsanlegg eller et forbrenningsanlegg. Avhengig av hva slags søppel som er i posen og hvilken kommune man befinner seg i i Norge forbrennes en stor del av restavfallet, og varmen fra forbrenningen brukes til å produsere fjernvarme. Det vil si at søppelposen din, etter et langt liv med venting og fylling og kniting og bæring, ender opp som varme i noen andres radiatorer. Det er en slags gjenoppstanelse. 24:34 En søppelpose som blir til varme. Det er ikke så verst. Sorteringsanlegg er steder der søppelet sorteres maskinelt og manuelt for å hente ut materialer som kan gjenvinnes. Plast, metall, papir. Det er en komplisert prosess, og den er ikke perfekt. Mye av det vi tror blir gjenvunnet, gjenvunnes ikke. Men mye av det faktisk gjenvunnes, og det er bra. 25:04 Nå vil jeg ta en liten omvei igjen, for jeg kom til å tenke på noe som er ganske langt fra søppelposer, men som likevel henger sammen på en måte. Jeg tenkte på den norske filosofen Peter Wessel Sapfe, som mente at mennesket er en tragisk skapning fordi vi er for bevisste til å leve komfortabelt med vår egen eksistens. Vi vet for mye. Vi tenker for mye. Vi er overutstyrte for livet. Søppelposen er ikke det. 25:35 Søppelposen er perfekt tilpasset sin eksistens. Den er laget for et formål. Den gjør det formålet. Den er ferdig. Det er ingen eksistensiell krise i en søppelpose. Det er en frihet der, tenker jeg. En enkel, plastaktig frihet. 26:02 La oss snakke litt om søppelposens slektinger. For søppelposen er ikke alene i verden. Den har mange kusiner å fetterere i plastfamilien. Det er bæreposene fra butikken, de som nå koster penger og som man enten kjøper eller bærer varene hjem i armene og later som det er et valg man tok av miljøen sin. Det er friseposene som er tikkere og tåler kulle. 26:29 Det er matoppbevaringsposene med ziplock, som vi allerede har snakket om og som er fortsatt sine seg fine. Det er de store hageavfallsposene, som er robuste og tåler greiner og løv og jord. Og det er de aller minste posene, de man bruker til hundeekskrementer, som er en liten men viktig del av det moderne bylivet. Hundeposestasjoner er for øvrig et fenomen jeg sine seg verdt å nevne. 26:56 De er de små seilene langs turstier og i parker der det henger poser og noen ganger er en bøtte for brukte poser. Noen kommuner er veldig flinke til å fylle dem opp. Andre er det ikke. Det er en liten indikator på lokaldemokratiets tilstand, Sinesje. Sjekk hundeposestasjonen i nærheten av der du bor. Den vil fortelle deg noe. Men tilbake til søppelposens slekninger. 27:26 De er mange og varierte, og de lever alle kortere liv enn søppelposen. Bæreposen fra butikken lever kanskje en halvtime. Fryseposene kan leve i måneder, fylt med suppe eller bær eller noe man frøs ned med gode intensjoner og aldri tinte. Søppelposen lever kanskje en uke. Det er ikke et langt liv, men det er et liv med mening. 27:56 Nå vil jeg snakke litt om søppelposens kulturelle status. For søppelposen har faktisk dukket opp i kunsten. Den mest kjente referansen er kanskje fra filmen American Beauty fra 1990-tenni, der en plastpose som blåser i vinden films og beskrives som det vakreste som finnes. Det er en scene som mange husker, og som noen synes er dyp og vakker, og som andre synes er litt pretensiøs. Begge deler er gildige reaksjoner. 28:26 Poenget i den scenen er at det er skjønnhet i det hverdagslige. At det er noe verdt å se i det vi vanligvis overser. Og det er egentlig det vi driver med i denne episoden, på en roligere og mindre filmaktig måte. Vi ser på søppelposen. Vi følger den. 28:45 Vi gir den oppmerksomhet. Ikke fordi den er vakker, nødvendigvis, men fordi den er der, og fordi alt som er der fortjener litt oppmerksomhet nå og da. Jeg tenkte akkurat på en utstilling jeg hørte om en gang, der en kunstner hadde samlet inn søppelposer fra forskjellige land og hengt dem opp som skulpturer. 29:05 Søppelposer fra Japan, fra Brasil, fra Frankrike, fra Nigeria. De var alle litt forskjellige. Ulike farger, ulike tykkelser, ulike former. Men de var alle umisskjennelige søppelposer. Det er noe universellt over dem. Søppelposen er et globalt fenomen. Den er et av de få tingene som finnes overalt, i alle kulturer, i alle hjem. 29:36 Det er nesten rørende. Og med det er vi nesten ved veis ende for søppelposens reise. Men ikke helt ennå. Det er en ting vi ikke har snakket om enda, og det er søppelposens indre liv. Og med det mener jeg ikke noe mystisk eller åndelig, men rett og slett det som skjer inni posen mens den er i bruk. For inni posen er det et lite økosystem. 30:05 Det er matavfall som brytes ned. Det er bakterier som jobber. Det er fuktighet og varme og kjemi. Det er en liten, lukket verden der ting skjer uten at noen ser det. Det minner meg om havet. Mesteparten av det som skjer i havet skjer uten at noen ser det. Dyr som lever og dør. Strømmer som beveger seg. Ting som brytes ned og bygges opp igjen. 30:36 Det er et enormt, travelt sted, og vi ser bare overflaten. Søppelposen er litt sånn. Vi ser utsiden. Vi vet hva vi la inn. Men det som skjer inne, det er sin egen lille prosess. Nå vil jeg ta den siste store avsporingen i denne episoden, og den handler om noe som til sinelaten ikke har noe med søppelposer å gjøre, men som jeg mener henger sammen på en dyp og meningsfull måte. 31:05 Det handler om fjordene i Norge. Fjordene er lange, smale, dype. De tar imot vann fra fjellene. 31:16 De holder på det. De er rolige på overflaten og fulle av aktivitet under. De er som søppelposer, på en måte. Store, romslige beholdere som tar imot det som kommer, holder på det en stund og slipper det videre til slutt. 31:33 Fjordene slipper vannet ut i havet. Søppelposene slipper innholdet sitt til forbrenningsanlegget. Det er en slags naturens og industriens parallell, og jeg er ganske fornøyd med den sammenligningen, selv om jeg er usikker på om den holder helt. Og med det er vi klare for avslutningen. Søppelposens liv er snart fortalt i sin helhet. 32:03 Og så er vi her. I slutten av søppelposens reise, og i slutten av denne episoden, og kanskje i begynnelsen av noe annet for deg som lytter. Noe roligere. Noe som ikke krever noe av deg. La oss oppsummere. Søppelposen begynte som olje. Eller naturgass. Eller noe som en gang var levende og som ble til noe annet over millioner av år. 32:32 Den ble til polyethylen i en fabrikket sted i Europa, kanskje Polen, kanskje et annet sted med mange fabrikker og få turister. Den ble formet og forseilet og pakket. Den ble sendt til et lager der den ventet i stillhet, i selskap med tusenvis av sine søsken, uten noe å gjøre og ingen forventninger. Det var en god tid. Så kom den til en butikk. Den hang på en krok i søppelposegangen, den gangen ingen tar bilder av, og ventet på å bli valgt. 33:04 Og den ble valgt. Den kom hjem. Den ble lagt i skapet under kjøkkenvasken, i nærheten av rørnskemiddelet som aldri ble brukt, og plastposen med plastposer. Den ventet der, i mørket, trygg og stille. Og så ble den satt i søppelbøtten. Den var tom og ren og åpen. Et øyeblikk av ren mulighet. Og så kom eggeskallet. Og T-posene og kaffefiltrene, og rester fra middagen, og melkekartongen som egentlig skulle vært skille med en som ikke ble det. 33:46 Og posen tok imot alt dette uten å klage, uten å vurdere, uten å si noe som helst. Den bare var der, og holdt på det som kom. Og så ble den knyttet igjen. En enkel knute, eller en dobbel, eller en av de fine posene med håndtak som knyttet sammen. 34:05 Og den ble båret ut. Gjennom gangen. Ned trappen. Til søppelkassen. Og der ventet den igjen, i selskap med andre poser, i mørket, i kullen eller varmen, til tømmebilen kom. Og tømmebilen kom. Den alltid gjør. Og posen ble løftet og tømt og kjørt av gårde. Og til slutt ble den til varme. 34:34 Fjernvarme, kanskje, i radiatoren til noen som ikke vet at det er en søppelpose som holder den varm. Det er en fin tanke. En søppelpose som ender som varme i et fremmedhjem. Og nå begynner noe å skje med historien. Det er vanskelig å si nøyaktig når det skjer, men det skjer gradvis, som når lyset i et rom dimmer så sakte at man ikke legger merke til at det blir mørkere. Søppelposen er fortsatt der. 35:02 Men nå er den litt annerledes. Den er ikke helt plastaktig lenger. Den er litt mykere. Litt mer som et skyer. Litt mer som den følelsen man har rett før man sovner, der tankene begynner å miste kantene sine og tingene flyter litt inn i hverandre. Lagret er der. Men lagret er nå veldig stille, og reolene er veldig høye, og lyset er dempet og gult og varmt. 35:31 Og søppelposene på Reolene er ikke pose lenger. De er mer som puter, bløte og hvite, stablet i lange rekker som strekker seg oppover og oppover og forsvinner inn i taket som ikke er der. Fabrikken er der. Men maskinen summer ikke lenger. 35:48 Den er stille. Og rullen med plastfilm dreier veldig sakte. Og filmen som kommer ut er ikke plast. Den er mer som stoff, som lin, som noe man ville ha på en seng på et rolig sted. Og det lukter ikke fabrikk. Det lukter ingenting. Eller kanskje litt av noe. Noe kjent. Noe hjemmekjert. Søppelbøten er der. 36:16 Men den er tom og ren og åpen, som den var i begynnelsen, i det øyeblikket av ren mulighet. Og den er ikke i kjøkkenet lenger. Den er et sted som ikke er noe bestemt sted. Et sted som er litt som en gang, og litt som en hage, og litt som rommet du lå i som barn når du var litt sik og fikk ligge hjemme og alt var stille og trygt og ingenting krevde noe av deg. Eggeskallet er der, et sted. 36:42 Det er veldig lite og veldig hvitt, og det flyter litt, som et lite båt på et veldig stillehav. Og havet er der. Det er fjorden, kanskje. Den lange, smale, dype fjorden som tar imot alt og holder på det og slipper det videre. Og overflaten er blank og mørk og stille, og under er det aktivitet, men den er langt nede, og den er ikke noe man trenger å tenke på akkurat nå. Ziploc-posen er der. 37:12 Den åpner og lukker seg. Sipp. Ferdig. Sipp. Ferdig. Men lyden er veldig langt borte, som om den kommer fra et annet rom, eller fra et annet hus, eller fra en annen dag som allerede er over. Søppelposegangen er der. Men den er lang nå, mye lengre enn den var i butikken. Og den er stille, og lyset er dempet, og det er ingen andre der. 37:43 Og man går ikke den. Man bare er i den. Og det er greit. Det er faktisk veldig greit. Og gangene er myke under føttene, og det er ingen skilt og ingen priser og ingen kasser å stå i. Og tømmebilen er der, et sted i det fjerne. Man hører den ikke. Men man vet at den kommer. Den alltid gjør. Og det er betryggende. 38:08 At noen tar seg av det. At systemet fungerer. At ting hentes og bæres og forvandles til noe annet. At ingenting egentlig forsvinner, det bare blir til noe annet. Varme. Lis. Noe. Og søppelposen er der igjen. Men den er ikke en søppelpose lenger. Den er bare en form. 38:37 En myk, gjennomsiktig form som flyter i noe som ikke er luft og ikke er vann, men som er behagelig å være i. Og den er ikke full av noe, og den er ikke tom. Den er bare der. Som alt annet. Som deg. Som denne stemmen. Som denne kvelden. 38:59 Og alt er rolig. Og alt er godt. Og det er ikke nødvendig å holde på noe lenger. Ikke tankene. Ikke dagen. Ikke historien om søppelposen, som egentlig var ganske fin, synes jeg. En pose som begynte som olje og endte som varme. Det er ikke så verst. Det er faktisk ganske bra. Og nå er det stille. Denne podcasten er produsert av Auden Kvitland Røsta, verdens kjedeligste podcastprodusent, og lest av kunstig intelligens på kjedeligst mulig måte. 39:39 God natt!