Fryktløs

00:02 Hvis blåkleder var en langrennstjerne, så ville det ikke vært en sånn type som måtte hvert sekund med pulsklokka si, og som alltid fulgte skjema til punkt og prikke. Nei. Blåkleder ville vært en type som offret et gull eller to for å leve fullt, møte folk og samle historier underveis. For noen vinner løp, mens andre vinner mennesker. Blåkleder ville vært Øystein Pølsa Pettersen, 00:37 Olympisk mester, tidligere toppidressutøver, programleder, foredragsholder, forfatter, pappa, ektemann, lagbygger, hele Norges pølsa. Velkommen hit til min podcast, fryktløs Øystein Pølsa Pettersen. Tusen hjertelig takk, John. Du, før alt dette så var jo du en gutt fra blokkene på Brobæk. Ja, det stemmer. Du har beskrevet oppveksten din som verdens beste barndom. 01:09 Liten leilighet, alle ute, plass til alle mellom blokkene. Hva tror du den oppveksten ga deg som fortsatt preger deg i dag? 01:19 Vi begynner der, ja. Hvor skal man begynne å svare på det? Jeg tror oppveksten former alle, gjør det ikke det? Arvemiljø? Den har gitt meg mye, men kanskje de tingene som jeg har lyst til å trekke fram er dette med... Oslo Øst var jo... 01:43 Vi var veldig ulike, og det lærte jeg meg veldig tidlig, og jeg bruker jo daglig det jeg holder på med nå, forståelsen av at vi kan jo vokse opp i den samme blokka. 01:57 men lever i to forskjellige verdener likevel. Så det mangfoldsperspektivet, det tar jeg med meg. Og jeg ser på det som en berikelse, virkelig. Nå bor jeg på Lillehammer med flokken, og Lillehammer er veldig fint, men det er ikke så mangfoldig som jeg skulle ønske. 02:16 Ja, men sosiale biten. Vi har jo blitt litt kjent de siste årene, og jeg opplever deg som en veldig sosial person. Tror du at Blokk, Livet og Brobekk hjelper deg der? 02:31 Ja... 02:36 Det er nok introverte folk fra Groverdalen også. Det er jo en slags overlevelsesmekanisme. Vi var jo ekstremt mange kids. For å tegne et bilde av oppveksten min, jeg vokste opp i Brobøkveien. Hvite blokker på den ene siden, gress foran blokkene, Også på den andre siden var Lunden røde mursteinblokker. I de blokkene så bodde det, jeg tror ikke jeg tullvis vil si 200 kids da. 03:07 Vi var bare på gresset. Det myldret med kids. Så det er ikke noe tvil om at det... Og hvis ikke jeg var ute av den til utgangspunktet, så skjønte jeg i hvert fall verdien av det. Der ute på... 03:20 på slagmarken for å si det forsiktig. 03:23 Ja, for det er jo trening i det også. Når det snakker om mangfold, det faktum at det ikke har vært to like mennesker på jordkloden på 2,3 millioner år, det vet du. Vi er alle forskjellige med forskjellig behov og forskjellig bakgrunn og hudfarge og alle andre karakteristikker som vi mennesker har. Og så har du en... 03:44 sosial legning, for å kalle det det, som går i retning av å like å være sammen med andre mennesker. Og så møtes dere på slagmarken i den alderen der, så jeg regner med det var mye rart som skjedde. 03:56 Ja, det er jo mange som er skeptiske til grovedalen og leser mye om grovedalen, men i mitt hodet så var det jo verdens tryggeste oppvekst. Altså, jeg hadde hele min verden, ja, mellom de blokkene, og det er, nå driver jeg jo med mye av det samme som det du gjør, og jeg farter Norge rundt, ikke sant? Men det er noe flott over, og jeg beveger meg liksom, Ikke en kilometer engang, altså, i radius. 04:27 Og det var hele min verden. Og den rommet altså så mye. Jeg så alle muligheter i den lille blokkverden der, liksom. 04:37 Compa Games. 04:41 Og det er noen... 04:44 Det er jo mange som tenker at man må ut og at verden er stor og sånn. Jeg tenker litt motsatt nesten. Du kan få til nesten hva du vil fra der hvor du er. For det er så mange muligheter. Du må bare se dem. Jeg kjente jo ingen som bodde på Årvold. Årvold er 700 meter unna Broberg. Jeg kjente ingen som bodde på Årvold. Mens kona mi, hun vokste opp i Skåby og kjente alle på Vinstra. Det er 25 kilometer. 05:16 Jeg hadde det jeg trengte i den blokkverdenen. Jeg ljuger hvis jeg ikke sier at det formet meg. 05:22 Og så var du jo glad i idrett. Du er jo mest opprinnelig kjent for å være en av våre beste langresløpere. 05:32 Ja, jeg hang sammen med veldig mange av de beste. 05:35 Må minne deg om at du har et olgul. 05:37 Jo da, så kan jeg minne deg om historien. 05:42 Men jeg sier ikke for å degradere meg selv. Jeg er kjempefornøyd med det jeg har fått til, men jeg opplever at jeg blir... 05:50 overvurdert som skiløp. Jeg sier noen ganger litt på flyp at the older I get, the faster I was. 05:56 Ja, selvfølgelig. 05:58 Jeg hører historiene, og så blir det liksom, jeg blir bedre og bedre for hver gang jeg hører historiene. Det er veldig hyggelig for ego mitt, men det stemmer ikke helt med Wikipedia-en. 06:07 Nei, men jeg som i den siste delen av din aktive karriere dreper litt med langløp selv på hobbynivå, og selvfølgelig jakta minutter og fresa rundt på rullerski i Østfold som jeg kunne, og i Oslo på den tiden. da jeg bodde der. Jeg husker jo nivå du hadde, og det er jo en historie fra Marshalanga der, som er første gangen jeg møter deg fysisk, og det var jo lenge før jeg selv ble kjent gjennom TV, der du lurte på om jeg hadde lyst til å teste skiene dine, for du drev med skitesting dagen før. 06:44 Jeg husker det. Ja, ikke sant? I bånda av Kaskata? Det er helt riktig. 06:49 Ja, ja, ja. 06:50 Først så fikk jeg prøve det ene paret, og jeg har aldri, altså selv om jeg drev malpint da jeg var ung, og følte at jeg var ganske god til å preppe glip og stakeski, så har jeg aldri hatt noen ski som var så fabelaktig å gå på. Men det at du bø på det til en fyr som bare dukket opp og hilste på, det imponerte meg veldig, og så så jeg jo resultatene dine også selvfølgelig. Jeg vet... hvor mye som ligger i de minuttene og nesten timene da, som er mellom deg og meg på det nivået, så et ekstremt høyt nivå, det hadde du. 07:24 Ja da, jeg var heldig og fikk lov til å oppleve veldig mye, og jeg er jo ærlig på at jeg gikk jo fortere på å si en snitt. Men det er jo idrett, ass. Fytterakkerne kan snakke om mye som betyr mye for meg, men idrett, det vekker noe helt spesielt i meg. Det er mange som sier til meg at det er utrolig at det kunne bli idrettsutøver fra Grorudalen, og spesielt kanskje langrennsløpet, for det er veldig sjelden at det blir omtalt som langrennsportens vugge. Det er det. 07:54 Men da undervurderer man verdien av miljøet. Man trenger ikke nødvendigvis å komme fra Morgedal for å bli glad i å gå på ski, og man trenger hvertfall ikke å komme derfra for å bli god, for da handler det bare om å Etter og slett bygge et miljø hvor folk trives. Lyst å bidra og groben for å blomstre, rett og slett. 08:17 Men hvis vi sammenligner med en del av de andre legendene, som har flest OL-guld og VM-guld og alle disse tingene, så er jo ikke du kjent for å være den mest dedikerte, rendyrka toppiretsutøveren. Du var jo litt interessert i andre ting, du var en veldig kul fyr på intervjuer, masse hyss og sprell og morsomme uttalelser. Hva var det som skilte deg fra de, hva skal vi si, de som var ekstremt rendyrka, sånn som Klæbo i dag da? 08:48 Det var nok mye, da. Men jeg tror kanskje... 08:56 Dette høres litt teit ut å si, men jeg er ikke så ekstremt opptatt av å vinne. Jeg har aldri vært drevet av det. Du har helt rett i at det ikke var så dedikert. Dette høres ut som om jeg tråkker meg selv, og det mener jeg ikke. Men jeg var ikke så dedikert i toppidrettens asketiske livsstil. Jeg var veldig dedikert i å oppleve mest mulig. Selvfølgelig går det så fort at jeg har beholdt jobben og syntes det var moro å være i utviklingen, men Men liksom de siste marginene, mange sier liksom sånn, ja, hvordan var det å være idrettsutøver, og da kunne du vel ikke være på fest, eller sånn. 09:38 Ja, det stemmer jo for noen, men det er ikke nødvendigvis helt min historie. Og det kan jo være litt av grunnen til at jeg, i hermetegn, bare har et olympisk guld, da. Jeg, kunne sikkert gått litt fortere på ski hvis jeg hadde tatt noen andre valg. Men hvis du spør meg om jeg hadde gjort det igjen, så hundre prosent. Jeg opplevde så mye gøy. Jeg traff så mange mennesker, og jeg har fortsatt idrettsgleden, nå er jeg mann 43, elsker å drive med idrett, elsker å sykle rundt oppe på Sjusjøen eller på Kvitfjell. 10:14 Jeg har idrettsgleden i meg hele tiden. Den tror jeg hadde mistet hvis jeg hadde vært veldig dedikert. Ikke dedikert til toppidretten, nødvendigvis, men veldig dedikert til å oppleve mest mulig. Og det innebærer også å møte mennesker, da. Ikke sant? 10:32 Jeg har nok spolert noen sesonger, fordi at jeg har vært i og rundt miljøer hvor folk var både stupfulle og forkjølet. Og der trøkker klærbord. 10:46 Opplevelser med andre ord? 10:48 Ja! Er det ikke litt det det dreier seg om, da? Eller sånn... 10:56 Det høres ut som om jeg ikke brydde meg, og det stemmer ikke. Jeg brydde meg virkelig. Et eksempel på det er når de gikk dårlig under VM i Oslo. 11:03 Årsaken til å gikk dårlig var jo fordi at jeg, etter å ha blitt olympismester, virkelig fikk muligheten til å male lærerte med noen farger, ikke sant? Så jeg brydde meg jo, men ikke nok til at jeg vurderte å bli asket da. 11:22 Du mangler de få prosentene med dedikasjon og rendyrking til å... I forhold til hva toppretten kanskje krever, ja. 11:34 Men samtidig så... 11:38 så tror jeg jeg har noen kapitler i historieboka som ikke alle har da. Som jeg kan dele. Ikke nødvendigvis passer med alle historiene i alle lag, men jeg hadde gjort det igjen. Jeg er litt sånn jeg lever nå. Jeg er ikke så dedikert i så mye annet enn å leve. 12:01 Og det er ikke alltid at de valgene jeg tar nødvendigvis er 100% bærekraftige. Men det gir noen gode historier. 12:06 Ikke sant? 12:07 Det gjør det. 12:07 Og så er det spørsmålet hva som er målet da, om det er å forsøke å leve til man er 120, eller om det er å ha livet nå? 12:14 Ja, 100%. Og man skal være forsiktig med å moralisere hva alle andre gjør, men jeg står godt i de valgene jeg tar selv da. Jeg gjør jo det. Så, ja. 12:26 Men du elsker jo fortsatt å lære nye ting. Du begynte å skate som 37-åring. Snowboard har du begynt å prøve deg på. 12:39 Hvorfor er det fortsatt viktig for deg å kjenne på det og være litt nybegynner? 12:44 Det er mange ting, litt fordi jeg føler at jeg er veldig konform i veldig mange situasjoner, kanskje spesielt på jobb. Jeg har gjort det så mange ganger at jeg kjenner ikke lenger, for eksempel nå driver jeg med formidling sammen som deg, og det var et tidspunkt hvor det å gå på scenen, jeg representerte en slags frykt eller ubage, sikkert litt begge deler. Men nå kan, jeg føler, jeg håper å si at jeg kan gå på hvilket som helst scene til hvilket som helst tidspunkt og kjøre to timer uten å tenke over det. 13:15 Jeg trenger den der, dette er litt sånn, dette kjenner jeg da, på kroppen. Dette har jeg egentlig lyst til, men jeg har ikke lyst også. Og grunnen til at jeg vil det er fordi da kjenner jeg hva som er på baksiden. Og så er det jo lavt hengende frukter når du er nybegynner. For da er du så dårlig at det er ikke så mye som skal til før du føler deg bedre. Det er jo mye verre. Hvorfor har jeg sluttet å gå på rullerski? Jo, fordi jeg var så god på rullerski at hvis det skulle blitt noe bedre, så hadde jeg lagt inn tusen timer med øving. 13:50 Men hvorfor er det moro å stå skateboard? Jo, det er fordi det er så dårlig at hvis jeg bare klarer å svinge til høyre, i stedet for til venstre, så er det kjempe opptur, liksom. Det er noe der, da. Og så irriterer det meg over at vi har blitt så forfengelige at vi ikke tør å drive med noe med mindre vi er gode. Og nå veldig mange vet at ikke det er gode. Og ikke ha tiden til å legge inn det som skal til for å bli så god heller, så sluttet av at det er blitt for gamle plutselig. Altså, vi skal snakke om forfengelighet da. Når jeg begynte på skateboard som 7- og 30-åring, jeg var ikke verdens kjenteste fjest, jeg er ikke nå heller, men det er jo et annet menneske som har sett meg. 14:29 Og når jeg da sto på en helt flat betongplass, massevis av kids susende rundt, og en hev av foreldre sittende på alle benkene, så er det noen som får med seg at han der har jeg sett før, og han er helt ny på skateboard. Det var forfengelig. Det var jo det verste. Men flate og morojadre, og nå kan jeg suse litt rundt da. 14:55 Men apropos forfengelighet, er du da enig i at det kan være smart å jobbe litt med seg selv for å beholde en grad av ydmykhet? Altså, ja, jeg har noen sterke sider, jeg har noen svake også. Jeg får til en god del, men det er ikke sikkert jeg får til alt, for det gjør jeg jo ikke. Og hvis man er litt sånn ydmyk overfor seg selv, overfor de rundt seg, og overfor det jeg kaller oppdraget, så fører det til at man ganske naturlig blir nysgjerrig. 15:26 Og den nysgjerrigheten etter ydmykhet fører som regel til en god mulighet for læring. 15:32 Og bare det skateboardhistorien din, den læringen som oppstår, har med seg noen gleder, og den har med seg en innsats, og så sannsynligvis noe glede med de rundt deg. Kanskje barna dine står skateboard og synes det er gøy at du er med. Så den pakken med en slags kjedereaksjon, da, fra ydmyghet gjennom nysgjerrighet til læring, er noe vi må jobbe enda mer med etter hvert som vi får noen år på baken. 16:01 Ja, det tror jeg du har rett i. Og en veldig fin ligning, og så vil kanskje på et eller annet tidspunkt, så må man aktivt velge å gjøre også, da. Jeg tror det er veldig mange som tenker tanken, men så er det liksom det å... som faktisk gjør det, som er på en måte, som setter i gang den kjedereaksjonen. Jeg er helt enig med deg jo, og det opplever jeg litt når jeg jobber nå spesielt kanskje mot gjengen i Team Pølsa, at den der, den ydmykheten er en sånn veldig god brobygger til tillit, som er en sånn bunnplanke i god relasjonsskaping da. 16:41 Ikke ydmykhet i betydningen Jeg kan ikke noe Men bare sånn Jeg kan en del Men jeg kan ikke alt Jeg kommer til å gjøre feil Jeg lover deg å gjøre så godt jeg kan Hvem er du? 16:56 Hva kan du? Hva trenger du hjelp til? Hvordan kan vi jobbe sammen? Den inngangen er veldig fin, og det opplever jeg dere holder på med i de prosjektene dere har. De er veldig flinke til å ta med dere trygghet, men samtidig være ydmygt. Det er veldig mange som tenker at ydmygt handler om og ikke være trygg på det man kommer med selv, det mener jeg at det ikke er. Du kan være veldig trygg på deg selv, og samtidig ydmyk. 17:23 Det er kanskje det vanligste innlegget på LinkedIn, da. Når noen har fått ny jobb, og så går du ut og forteller at, la la la, jeg er ydmyk og stolt. Ja. 17:35 Ja, eller, jeg er ny, og jeg pleier også å si, hvor lenge har du tenkt å være ny, og hva legger du i det? Det høres ut som om du ikke har tenkt å bidra fordi du er ny. Nei, jeg skal ikke bidra før jeg kan alt. Åh, shit. Det blir vanskelig, så da må vi finne noen andre. 17:51 For det her må vi bidra med fra start, liksom. 17:54 Jeg hadde vært en veldig, jeg ser på meg da, det hadde vært en dårlig sesong av Team Pølstad hvis jeg hadde sagt, jeg skal ikke bidra med noe før jeg kan alt. 18:04 Jeg hadde faktisk en opplevelse med akkurat det, da jeg overtok som sjef for Forsvars spesialkommando sine operasjoner i Afghanistan i 2012, Da var det jo sånn at forrige sjef blir noen dager, så det var en overlapping, og så en gang i uka så var det da et møte med sjefen hjemme i Norge. Og i det møtet, første møtet mitt da, etter at forrige sjef hadde dratt, så sa jeg nettopp det at jeg trenger bare et par dager på å komme på stedet her og bli litt kjent med opplegget. 18:39 La la la. Det er sånn typisk ubevisst unnskyldning om at nå er jeg på, men fersk i gamet. 18:47 Og så ble møteferdig, og så ble min nærmeste sjef igjen i møte med meg på en eller annen forløpet i Teams, lignende, gradert da. Og det var Erik Kristoffersen, nåværende forsvarssjef. Og han sa til meg, «Hva i himmelen var det du sa nå?» Og hvorfor sa du det? Prøver du nå å fortelle sjefen hjemme at du ikke er klar for å håndtere det som kan skje om ett sekund? 19:19 For det er jo bare tull. Du er jo veldig klar. 19:24 Da har vi akkurat fått, FI kommer over Åskar, men sjeferen er ny, så vi venter litt. 19:30 Men det er sånne ting vi sier. Ja, er det forsvarsmekanisme? Jeg tror vi tenker oss ikke om, det er ubevisst. 19:36 Jo, men hvorfor har det satt seg da? Hvorfor har vi kommet dit at det å hoppe ut på noe uten å ta 100% kvalifisert, Er skummelt? Er ikke det? Vi snakker jo om læring. Er det ikke det læring er? Hvordan i all verden skal man lære hvis ikke man dykker inn i ting man ikke enda kan? 19:55 Ja, jeg hadde jo på det tidspunktet 20 år militær erfaring. Så det er klart jeg hadde jo en svær vertiboks med kunnskap, kompetanse og erfaring som håndterer det meste. 20:08 Det der er jo på en måte, jeg kaller det for utviklingsparadoxen, men liksom den der... 20:12 Hvis du skal bli smartere, så må du lese noe som du der og da tenker at nå føler du deg litt om. Du skal bli sterkere. Du må gå inn i styrkerommet og trene til du føler deg svak. Du skal bli raskere. Det er jo de samme mekanismene hele veien. Du skal bygge lag. Ok, men du må være trygg på at det du har, det er bra nok. Så må du være ærlig og ydmygg på at, men jeg kjenner ikke dere enda. Men vi begynner nå. Jeg begynner ikke når jeg er ferdig med å være ny. Det er et dårlig start. Det har vi ikke tid til. 20:43 Nei, og da går man jo glipp av læringen også. 20:47 Det er veldig bra. Men vi må jo selvfølgelig også innom det fantastiske prosjektet Team Pølsa, og det første temaet som jeg bare har lyst til å ta opp, det er jo utenforskap, som du brenner ganske stert for å forsøke å bidra til, og om ikke blir kvitt, så i hvert fall forbedre det så mye som mulig, sånn at flest mulig får oppleve fellesskap og trygghet. Og du selv sier jo at du har egentlig aldri kjent på utenforskap selv, men hva er det som har gjort at du har havnet i en situasjon der du brenner så stert for det tema? 21:29 Jeg vokste opp der jeg vokste opp. Mangfold var stort. Og jeg sa at vi kunne jo leve i samme blokk, ha samme adresse, samme ytterdør, leve i to forskjellige verdener. Og som guttunge så tror jeg ikke jeg skjønte det. 21:42 Men nå når jeg kikker tilbake igjen på det, så ser jeg det. Og så har jeg fått lov til å gjøre to sesonger og kjenne på virkelige ekte menneskers følelser rundt utenforskap. Så selv om jeg aldri har kjent på kroppen selv, så har jeg vært ganske tett på det. En annen slags side er jo at mobilen har rent over av meldinger fra små og store. De snakker om utfordringer. De svarte senest i dag på en jente som sendte meg melding og snakker om alt fra det ene til det andre. 22:16 Det er en aktiv utsengelse uten at ungdommene selv vet hva de holder på med. 22:24 Og det er mange ting som måtte treffe meg i det da, men en av de tingene som jeg kjenner som treffer meg aller mest er, for vi hadde jo noen i gjengen som tok venstre av resten av oss fortsatt rett fra. 22:42 Og noen av dem har det gått dårlig med. Og nå går det dårlig med, dessverre. Og ikke det var min jobb, men i en gjeng så passer vi jo litt på hverandre. Jeg hadde en samtale med en av de, og så spørte han hvor var det, hvor tok du venstre? Når vi andre dundret rett frem, hvor var det? Og da svarte han noe som traff meg, og som på en måte egentlig pinpointet hvorfor jeg brenner sånn for det. For han sa, jeg kan ikke fortelle deg akkurat hvor det var. 23:15 men jeg kan fortelle at ingen av dere så meg. Og den, ja, den gjør ordentlig vondt da, den dag i dag. Fordi at, det er jo det man driver med et fellesskap. Og, Det å høre til, ha en gjeng, jeg tror det er noe veldig universelt. 23:36 Og i det fellesskapet så har vi ikke så mange jobber, men en av de største ansvarsområdene vi har er at vi passer på hverandre. Det er definisjonen på et lag. Sånn er det i forsvaret, sånn er det i fotballaget, sånn er det i idrettslaget, og sånn er det også i lokalmiljøet. 23:51 Den som blir sett går seg ikke vild, sier jeg noen ganger. Med det så mener jeg at det er vanskeligere å gå seg vild hvis folk følger med. 24:01 Og du har sagt noe annet veldig fint i den sammenhengen også, at det er forskjell på å passe inn og høre til. 24:07 Ja, det mener jeg er to helt forskjellige ting. 24:14 Hvis du tenker deg et miljø, så tror jeg det er fryktelig mange av de som kjenner på utenforskap, som kjemper med nebb og klør for å passe inn i det miljøet. Problemet med det er at for å passe inn i et miljø, så handler det veldig ofte om å få de som er på innsiden til å like det. Og det gjør vi raskest gjennom å bli like som mulig de. Og det er mange fine ting med å være like. Men vi glemmer premissen om at vi er ulike. Så hvis jeg skal få deg til å like meg, så må jeg bli like som mulig deg. 24:45 Og da mister jeg meg selv, for da begynner jeg å kopiere deg. Så jeg mener at det er oppskriften på å drepe mangfold. Jeg mener at det er oppskriften på å bli sliten. Jeg tror det er oppskriften på å bli mer opptatt av hva du synes om meg, John, enn hva jeg synes om meg som utgangspunkt. Jeg tror det er oppskriften på å få følelsen av at jeg som meg aldri vil være god nok. Og så tror jeg også det er roten til veldig mye utenforskap, fordi at de som er på innsiden, de er jo redde for bare en ting, og det er han på utsiden. Derfor må jeg markere avstand til de som er på utsiden. Jeg tror det er her den jenta som jeg snakket om for to minutter siden kommer inn i bildet. 25:19 Jeg er på innsiden, og for å bevare min posisjon på innsiden, så må jeg sende den jenta på utsiden noen meldinger som jeg kan vise at jeg er på denne siden. Det jeg ønsker å skape er en miljø hvor vi hører til. Hører til skiller seg fra å passe inn på et vesentlig punkt, og det er at der er det trygt. Hvis det er trygt, så hører du til. Hvis du kjemper for å hevde deg, så jobber du for å passe inn. Jeg skal ikke si at her kan du komme som du er, fungerer ikke 100%, for vi må ha normer og regler, og jeg tror et samfunn hvor alle er seg selv 100%, det er et veldig syndt Veldig skummelt samfunn, men jeg brenner sånn for at vi forstår det, at vi er veldig like og veldig ulike. 26:06 Du sa innledningsvis så sa du et eller annet om spesielle behov, og det hører jeg ofte. Hvordan er det å jobbe med barn med spesielle behov? 26:17 Nei, de har ikke noe spesielle behov. De har helt vanlige behov. Det kan hende at de trenger noen andre tilpassninger enn deg og meg for å få dekka de behovene, det er jeg enig i. Men behoven i seg selv er ikke spesielle. Sammen med tilrettelegging, ekstra tilrettelegging, bare sånn, nei, det er tilrettelegging. Og for deg og meg er det så tilrettelagt at vi tenker ikke over det, ikke sant? Stolen passer perfekt til rumpa vår, vi rekker ned til gulven med føttene, glasset er formet sånn, mobilen er formet, alt er formet for oss. 26:51 De som er for meg litt annerledes enn oss, de trenger ikke noe ekstra tilrettelegging. De trenger ikke tilrettelegging, men det må være litt annerledes enn deg og meg, fordi de er litt annerledes. Og bare de ordene der da, blir jo med på å gjøre lagbygging og det å faktisk høre til et samfunn eller et lag, viktig. 27:14 Det er veldig fint sagt. Samtidig så tenker jeg at vi skal ikke være så redde for å snakke om disse tingene i frykt for å bruke feil begreper og ord. Men måten du forklarer det på nå, det gir jo helt mening. 27:26 Det går an å interessere seg litt mer for disse temaene som man kanskje treffer litt bedre på både ordbruk og begrepsbruk for å ikke fremmedgjøre mer enn nødvendig. 27:36 Ja, og vi bruker dem helt opp til toppen. Og igjen tilbake til samme som forsvarsmekanisme. Vi bare bruker dem. Men vi tenker ikke over hva det faktisk sier. 27:48 Samme er det jo med, jeg sier det jo selv i serien også, funksjonsnedsettelser. Hva mener du med det? Alle har jo funksjon. At funksjonen er litt annerledes enn min, ok, men sånn er det jo. Det er ikke sånn at vi må være helt like for å være funksjonsfriske. Benjamin, han er jo... utrolig tilpassningsdyktig, utrolig funksjonsflink, men han har litt andre, på en måte, litt annet utgangspunkt enn deg og meg da, men han er ikke noe. 28:19 Men vi må bare, for at det putter dem i bås. Barn med spesielle behov, det er rett, den båsen er ikke noe positivt. Rekk opp han av den som har lyst til å være i den båsen. Ingen. Ikke sant? Det er, Ja, det der er viktig, og så tror jeg det er i en verden som det er nå, hvor veldig mye går veldig fort, hvor tempo er høyt, og jeg opplever at en del har nok med seg selv, så opplever jeg at klima for å ta disse pratene, ta disse fightene, er vanskelig, ikke sant? 29:05 Når du har nok med deg selv, det er et veldig dårlig utgangspunkt for å bygge lag. Det er ofte da man er kortest lunte, og ja, det der er vanskelig. 29:24 Men det ligger jo mye risiko også i prosjektet Team Pølsa. Hver sesong byr jo på en bukett av flotte unge som har sine sider, og som du skal bygge sammen i et lag. Dere skal gjennom ting som Som er krevende. Det er vanskelig å få det til, rett og slett. Og du vet jo aldri om det faktisk skal lykkes. Det er jo ikke en spillefilm, dette her. Nei. Og så kommer jo selvfølgelig reaksjonene. 29:55 Jeg vil jo si fra observatørstatus at dere blir jo hyllet. 100%. Folk gråter i glede og i heying. Vi elsker jo å se når mennesker får til ting som er litt vanskelig å få til, og kanskje også mot egne forutsetninger. Men så har det også kommet kritikk, som egentlig både akademiseres og... 30:23 kommer fra forskjellige deler av miljøer som synes at det ikke er greit det dere driver med. 30:31 Hvordan er det å stå i det du som har gått rimelig all in for å gjøre ditt beste med å få til noe her? 30:40 Det er et fint spørsmål. Jeg kan jo begynne med det du startet med. 30:45 Det var en som sa til meg at det er jo for neste sesong så håper jeg dere skrurte i sånn at vi ikke vet om det kommer til å gå bra eller ikke. Og så sa han, hva mener du med det? Nei, for vi vet jo i første episode at det kommer til å gå bra. 31:04 Ja, det er ganske fint at du sier, for det opplever ikke jeg, men det skal jeg huske på neste gang jeg sier, jeg vet ikke hvordan dette går, for det vet jeg jo faktisk ikke. Og så har jeg reflektert mye over hva skjer hvis vi ikke klarer det. Det er masse fin historie i vi gjorde så godt vi kunne og klarte ikke. Og det er veldig kjennbart for veldig mange. Men den kritikken, ja. På den ene siden... 31:34 så elsker jeg det. Og på den andre siden så hater jeg det. Og den delen av meg som hater det går jo på for det første litt mitt eget ego. 31:45 Jeg vil at alle skal applaudere i stedet. Det høres veldig kokke ut å si, men jeg er veldig ærlig på det. Jeg vil helst at folk applauderer enn at folk bur. For jeg gjør så godt jeg kan. Og det gjør jeg da. Jeg gjør så godt jeg kan. 32:00 Det tror jeg er ganske menneskelig. 32:04 Ja, det er ikke så vanlig å si det. 32:06 Det er kanskje det som ikke er så menneskelig. 32:08 Men jeg vil jo utgangspunktet at det skal gå bra. Men den delen som... 32:17 Treffen med harest er der jeg føler at kritikken bommer. Snakker om ting som de ikke vet noe om. 32:26 Det å være seg oppfølging, det å være seg hva som skjer bak kamera, det å være seg hvor tett jeg og vi er på, for vi er mange. Så det opplever jeg som litt sånn sårt. Men den delen som elsker det, er jo den der vi trenger debatten. 32:44 og jeg trenger ikke være enig men gjennom at noen ser på det annerledes så får vi en, mer oppmerksomhet to, vi får belyst våre egne blindsoner og tre, vi får folk til å prate om det tilbake til spesielle behov og ekstra tilrettelegging det er bare menneskelig behov det trenger bare tilrettelegging og den saken som vi kjemper til impulser hvis vi kan slå den under en paraply så handler det bare om like muligheter Og så på en måte, det har litt sånn ambivalent forhold til det. 33:18 Hvis det ikke hadde vært noe kritikk, så hadde det bare vært underholdning. Hvis det bare er kritikk, så er det ikke underholdning heller. Og så er det denne inspirasjonsporen og sånn. Vi er ulike. Så folk må tenke hva de vil. Vi legger ikke skjul på at vi lager TV, men vi legger heller ikke skjul på at vi lager TV av ekte historier. Og hvis du blir inspirert av det, så... 33:42 Må du ikke være porno, av en grunn? 33:44 Sosialpornografisk, sier noen. 33:46 Ja, og det er sånn... Vi har jo ikke noe rett til å si at det er feil. For du må jo mene hva du vil. Men i mitt hode så er det ekstremt inspirerende å møte disse ungdommene. Men det er ikke fordi de har selebral parese eller autisme. Det er fordi at de er... er fantastisk inspirerende, og de er fantastisk dyktige til å både sprenge egne grenser, men også jobbe sammen for å sprenge hverandre. Det er det som er inspirerende av det. Og jeg kunne jo sagt det samme om veldig mange programmer, som ikke har noe med funksjonsnedsettelser, det er jo utrolig inspirasjonsporno å se på om det er Adrian, eller om det er Ragdel. 34:28 Det er jo veldig inspirerende. Men det er jo ingen som skriver at dette er et inspirasjonspornoinnlegg. Det er jo bare... 34:36 Jeg har også forsøkt å tenke sånn som deg, rundt å lese kommentarfeltene, for eksempel på TV-tosende sider, når man viser kompanielauretsen, så kommer det jo masse kritikk. Men det er heldigvis færre enn de som synes det er bra. Og så har jeg tenkt det at hvis ikke det kommer reaksjoner, så hadde det vel kanskje ikke vært så mye... 35:00 Å diskutere? 100%. Nå satt jeg her og tenkte inspirasjonsporno, sosialporno. Hva er forskjellen på det oppe inspirasjon da? 35:11 Og jeg tror forskjellen på det er det samme som hva er forskjellen på samleie og porno. Og det er at det blir filmet. Det er det som er forskjellet. At det blir filmet. Du lager jo porno, da blir det filmet. Men hvis du tar ved kamera, da er det bare sex. Samme er det inspirasjon, men en gang du filmer det, da er det inspirasjonsporno. Kanskje det er det som er det. Hvis du lager underholdning som treffer, så vil det på et eller annet vis alltid være sosialporno. 35:44 Når du skal håndtere dette selv, for jeg har merket med meg selv at tidligere da jeg var ung fremhålsormende offiser, kanskje sier 25 rundt der, så var jeg ubevisst veldig opptatt av at i en faglig diskusjon så skulle jeg vinne den diskusjonen. Du sitter i... Du skal diskutere et tema om det. Det kan være en militær plan, det kan være noe nytt utstyr som skal kjøpes inn, hva vet jeg. Og da ubevisst sitte i møte for å vinne diskusjonen, så det blir sånn som du har tenkt. 36:16 Mens med noen år på baken nå, så... så er jeg reelt bedre til å skjønne at diskusjonen i seg selv har verdi. Fordi at du får opp nettopp sider og uttrykk og retninger som du selv ikke har klart å se. Kanskje på grunn av blindsone, som du sa i sted. Kanskje på grunn av manglende kompetanse. Kanskje fordi noen andre har interessert seg for noe annet. Og at rett og slett prosessen, altså diskusjonen om andre ord, i seg selv er mer verdifull enn nøyaktig hvilket valg man tar. 36:52 Ja, 100%. Og jeg tror ikke du vil heller ikke ha ned i et system eller en situasjon hvor alle er enige. Og du vet jo. 37:01 Det å få alle til å være enige, for det første vil du ikke, for det andre er det umulig. Og så er det et veldig fint punkt du sier her med å Ikke nødvendigvis gå til angrep på folk som ser ting annerledes. Tilbake til blokka mi i Brobøkveien. Vi levde i samme blokk, levde i forskjellige verdener. Og vi vet heller ikke hva folk har i bagasjen. Vi ser jo verden med hukommelsen litt. 37:34 Jeg vet jo ikke hva slags erfaringer de har tidligere, som de ser det vi gjør. Det vil jo legge veldig føringer, og bare hvordan du tenker om meg i utgangspunktet, og så vil du legge føring for hvordan du ser det programmet, og sånn er det hele tiden, og det er fine, altså. Så vårt mål er ikke å skape ensidig applaus. Vårt mål er egentlig å skape økt bevissthet. Og det får vi gjennom temperatur, da. 38:07 Men på seg selv kjenner man ingen andre, så jeg vet ikke om du kjenner det sånn, men jeg har jo alltid en sånn liten klump i magen, da. 38:20 når episoden skal slippes. Jeg vet at det kommer vanskelige situasjoner. For eksempel nå hadde vi en oppe på på bred enn jeg å synne. Jeg er ikke noe fagperson i det hele tatt. Kan ingen verdens ting om hverken autisme, angst, OCD, og jeg vet ikke hvilke utfordringer som er i spill. Men jeg vet jo at den situasjonen kommer. Aner ikke hvordan fagmiljøet ser det. Aner ikke hvordan sympatisørene til synne ser det. Aner ikke heller hvordan min mor og hennes klan ser det. 38:53 Og så er jeg jo spent på det, men... 38:57 Men da er det igjen tilbake til ydmykhet da. 39:00 Jeg gjør så godt jeg kan. Jeg kommer til å gjøre feil. Har ikke alle svarene. Kanskje jeg har noen gode spørsmål. Men jeg skal love deg en ting, og det er at jeg skal gjøre alt jeg kan, for at vi skal, om dere løser oppdraget, eller om dere får det til. Men vi må jobbe sammen. 39:13 Det betyr også at du er villig til å ta den risikoen som det innebærer å bære denne usikkerheten. Og det er jo da det blir bra. For da står du nå på spill. 39:24 Altså det er noe som er ekte. Det er noe som du selv ikke vet. 39:31 Og jeg vet ikke om du ser ferdige episoder før det vises etter klipp. 39:35 Jo, vi får sånn påsynsepisoder. 39:38 For det å gå rundt og lure på det, det er jo egentlig en fin ting. 39:43 Ja, altså, jeg vet jo aldri hvordan ting ser ut på skjerm. Jeg vet jo hvordan jeg tenkte om det. Men det er jo mange ganger man får se deg litt utenfor, Øystein. Jeg kan ta et eksempel som ikke kommer frem på skjerm, men som vi står på startsrekken i Holmenkollen. 40:07 Jeg er på tuppa, for det er ikke noe TV-prosjekt for min del. Dette er liksom det siste året som jeg har vridd hvert eneste fiber i kroppen for å gjøre det så bra som mulig, og så kulminerer det. Og det er jo alltid mest intenst rett før start. Og så stelger vi oss på startsekken, og så ser vi at vi mangler to sånne sæler. Altså, de som skal dra Cornelius har ikke sæler på seg. 40:36 og da liksom blir jeg helt sånn og begynner om jeg skjeller ut noen eller om jeg sier krast jeg vet faktisk ikke men da får jeg beskjed av en i krue Øystein og bare sånn, takk skal du ha for det jeg trenger så jeg kjenner meg en igjen og det er en til en igjen i det du sier og så er det også når ting lander og går bra da det har jeg litt erfaring med fra idrettsutøveren Øystein å prøve å distansere seg litt fra jobb og Øystein skille de to tingene sånn at man ikke blir så tett knyttet opp til at jeg er det jeg leverer på jobb god eller dårlig da men at det på en måte jeg jeg er meg og de valgene jeg tar i hverdagen så håper jeg det går bra på jobb men hvis det går dårlig på jobb så er ikke jeg noe dårlig person eller motsatt og i det siste spesielt motsatt da ikke sant 41:37 Det er litt interessant. Jeg kjenner godt en tidligere general som alltid sa det at det er forskjell på funksjonen general X og personen general X. Fordi det er jo fort gjort der at det får litt sånn ringvirkninger inn i privatlivet når man 41:58 har blitt general og bestemmer og kommanderer og holder på både på godt og vondt så er man veldig opptatt av forskjellen på funksjonen og personen ja, og der er jo litt tilbake til liksom jeg brenner for inkludering og bare miljøet hvor folk hører til da et premiss i det er jo likeveit Og det er to utfordringer med det. Det ene er de som er litt høyt oppe i dette domyarkiet, og det andre er de som føler at jeg er langt nede. 42:33 De sier «jeg er bare», og så kommer det et eller annet. Min jobb er jo å gjekke meg selv ned, viske ut den tanken jeg har om meg selv, om at jeg er viktigere enn noen andre. Det er jeg ikke. Og to, når jeg treffer noen som sier «jeg bare», løfter de opp, så vi er likeverdige da. Jeg pleier ofte å bruke pustespill som en metafor på det. I et pustespill så er alle brikkene ulike. Alle brikkene hører til. Alle brikkene henger sammen med de rundt. Alle brikkene har helt flat struktur. 43:02 Og 43:02 Og hvis en brik ikke dukker opp, så forringer det hele bildet. Litt sånn tenker jeg da. Prøver liksom å, ja. Det er veldig stor forskjell på å være trygg på seg selv, og høy. Jeg prøver til beste evne å være trygg, og så fortsatt ydmyk og sånn, men jeg er veldig trygg på meg selv når jeg kommer til en setting. Men jeg trenger ikke å kunne alt. Eller det kan jeg aldri, men ja. 43:25 Men tema motgang er jo en del av dette, selvfølgelig. Du har interessert deg mye for det. 43:32 Jeg er ikke nødvendigvis interessert. Jeg bare finner at jeg befinner meg i motgang. 43:39 Det er naturlig. Men du har reflektert over det, og det tror jeg er smart. Fordi en vanlig floskel er jo at det er en nedlagende mye jeg har lært mest. Og floskler blir floskler av en grunn. Så jeg mener jo det at basert på mine egne erfaringer, så er det de tingene jeg ikke fikk til, de som er misslyktige som jeg har reflektert mest over, og der har jeg kanskje lært mest av det. Men for de deltakerne i Team Pølsa, så er det, de har jo en grad av ekstra friksjon, og særlig møte med de utfordringer som du finner ut at de skal bli gode på, altså om det er langrenn eller om det er skiskyting for sikkerhetsskyld. 44:20 Du hjelper de jo selvfølgelig til å trene seg inn gjennom disse utfordringene. De må smake på motgang, de er utenfor komfortzonen. De kjenner på de vonde følelsene som oppstår i det møtet. Det er både den emosjonelle og følelsesmessige biten, men også den fysiske, hvor de kanskje føler at de ikke klarer å levere helt. Og det er det som er en av de sterke tingene med denne serien, synes jeg da, fordi at de får jo til. 44:52 Hvordan klarer du å stå så trygt i, selv om du også vet at det er en risiko her, og at det ikke sikkert er en fordel, hvordan klarer du å dra dem med deg på et vis, og dytte dem, og motivere dem? 45:03 Ja, hvordan klar? Svaret på det er at jeg vet ikke. Jeg er veldig klar på min egen strategi inn i møte med ungdommene og inn i de situasjonene, og det er så enkelt som å ha litt tid, litt ro og litt overskudd farge i Kina selv. Når det blåser, så lønner det seg jo at man er rolig. Ikke sånn som jeg nettopp refererte til når jeg stod på startstekken og var stresset, for det er ikke formålskjennelig i hele tatt. Men dette... 45:30 Jeg tror du har rett i at en del av det som gjør at teampølsene treffer så godt er nettopp den der motgangen eller motstanden, den friksjonen som de treffer. 45:42 Dette var min oppfatning, men jeg sa at vi har skapt et samfunn som går så fort, et høy tempo, og folk har nok med seg selv. Hvis du har nok med deg selv, eller har dårlig tid, så er det et veldig dårlig utgangspunkt for å møte motstand. Da søker man ofte bare minst motstandsvei, komme seg unna, slippe, få lettelser, tilpassninger, det ene og andre. 46:04 Jeg er forkjent på at vi går rett på. For at det kommer. Og når vi går rett på, skal vi gjøre det som en gjeng. Og så er jeg helt ærlig. Jeg vet ikke om vi kommer til å få til noe. Men jeg er helt sikker på at vi kommer til å lære av det. Jeg lover det at jeg kommer til å stå ved siden av det hele tiden, uansett hvordan det går. Og på sikt kommer vi til å klare det. Og inntil Mitt standpunkt endrer seg, så kjører vi. Bare borre på det. Det som skjer er at ungdommene lærer seg at de får til mer enn de tror, Og det er fordi de tror de ikke kan få til noe, ofte. 46:41 Fordi de har hørt det av andre. To, de ser at de ikke er så ille som de trodde. Og tre, de kjenner på noen følelser som de ikke har kjent på alt for ofte. Og det er jo lett å bruke ord i mestring, men liksom, jeg synes, så er det klippen av Erik Tomter, kapteinen, som prøver å ta jobben inn, i hvert fall i form av navn, da. Når han suser over zipline i lomm, på TV så er det 17 sekunder med jobbing. 47:15 I virkeligheten så satt jeg der i time, time halvannen, på kne, sammen, og trygget han, pusher han fram og tilbake, og jeg har ikke noe sånn oppskripp på hva er det som er nok, og når er det, dette velger du selv. 47:31 Men jeg vet at du klarer det. Og jeg ser at du har lyst. Men dette velger også satt i der og jobba da. Og de følelsene han kjenner på når han tør å ta sjansen på seg selv. Det er følelser jeg ønsker at folk har kjent på da. 47:47 En enorm god følelse. 47:48 Ja, og... Folk sier sånn, ja, det koster mye, ja... 47:57 Men se på hva det gir, da. Og det er det samme med alt. Vi snakker jo om tilrettelegging. Ja, det koster mye penger, ja. Men vi måler veldig ofte ting i kostnader. Og så glemmer vi ofte verdi. Sånn er det med varer vi kjøper. Det er billig, ja. Men er det verdt noe, da? Er det dyrt? Ja, men hva er det verdt? 48:20 Den type tankegang da, den brenner jeg for. Så det er, ja. Og så er jeg ærlig med de da. Vi skulle gå på denne isbren, og så skulle vi rappellere noe. Da spurte Erik meg, ja, Øystein, er det... 48:41 Det er ikke så langt heller. 48:45 Det vil jeg ikke at du skal tenke. Jeg vil at du skal se for deg at du skal opp et skikkelig fjell. Og det heter stupratt. 48:51 Og så sa han sånn på meg og sa, ja. Men er det bare oppover? Neida. Det blir sikkert en nedtur også, sa jeg. 49:02 Så var vi i gang da. Jeg prøver å være så ærlig som mulig da. 49:06 Men det er en annen ting som også skjer ved å utsette seg for ting som koster litt. Noe som man må jobbe litt for. Noe som er kanskje litt tungt og vanskelig. Som man kanskje opplever som litt motgang mens det pågår. Og det er jo det perspektivet man får etter å ha slitt noen døgn eller noen timer. Så setter man så mye mer pris på det man allerede har. Mhm. Så det er jo en av de mange store gledene ved å jobbe i, særlig i de operative miljøene i forsvaret, det er jo at når man kommer inn fra en tung og krevende øvelse, så er det plutselig deilig med en varm dusj. 49:42 Det er utrolig fint å ha et kjøleskap fullt av mat. Det er nydelig å legge seg på sofaen og se et eller annet, fordi at man har vært fratatt den muligheten, kanskje i noen dager, noen uker på depolering, kanskje noen måneder, Og så setter man så mye mer pris på det man allerede har. 50:03 Ja, det er jeg helt enig med deg. Kontraster. 50:04 Kontrast. 50:06 Og tørre å, jeg tror tørre oss å oppsøke de også da. Tørre oss å ta det, for de blir jo tilbudt oss veldig. Men igjen tilbake, vi velger ofte minste motstandsvei da. For det er så mye annet å drive med. Og minste motstandsvei er ofte kjedelig. Det er jo oppskriften på kjedeseier i midten. Jeg liker ofte å si at mitt liv er litt som en, hvis du ser for deg en lineal, så i den ene siden av linealen så er det alt for mye å gjøre. andre siden av linealen, så er det alt for lite å gjøre. 50:35 Og så beveger jeg meg mellom de to ytterpunktene hele tiden, og så trives jeg ikke godt i noen av endene, egentlig. Men jeg trives utrolig godt i det jeg snur. 50:44 Akkurat i det jeg snur, liksom. 50:47 Der! Der har jeg det på mitt beste, og det kan være hvor som helst. Det kan være begge ender, det kan være både på, nå er det ordentlig, nå blåser det, og nå er det rolig og deilig. Men akkurat det jeg snur. 50:58 Det kan være like før en ferie, i det det snur, eller det kan være like før ferien er ferdig, og det kan begynne å gjøre. Yes, yes, yes, akkurat det. Og det kan være... 51:08 Jeg liker også å se på det som veldig korte intervaller. Ikke nødvendigvis liksom sånn, åh, nå er det noen måneder. Det verste jeg hører er sånn, det er ikke så lenge til sommerføre. Jeg tenker om det i dag. Åh, fytt rakkeren. Nå er jeg i Oslo en ganske hektisk dag. Nå er jeg midt inne i det. Akkurat da jeg har sett meg på tog i kveld, da er det åh. Så kommer jeg tilbake til Lidamme, legg meg, sover, god, så gleder jeg meg litt til å stå opp på morgenen. Ja, men da er det Raufoss neste. Ja, men det er greit. 51:38 Jeg gleder meg. Da kjører vi. Det tror jeg er smart. Du stykker opp ting litt smartere, i stedet for å tenke for langt frem. Ja, det blir så lenge til sommerferie. Og det som kommer, det kommer det. 51:49 Skrekk-eksempelet var en kamerat av meg som jobber, som hadde en kollega som ikke ga deg å være med på kurs, for det var bare åtte år til den skulle personeres. Å, fy, du rakker! Jeg husker jeg satsa til OL, da hadde jeg åtte år på meg og følte jeg hadde dårlig tid hver dag. 52:09 Men det til tross for, hva skal vi si, alle tingene du har fått til, og du er en veldig fysisk person som kunne sikkert bli god i mange idretter, så har du jo også et meget rikt følelsesliv. Og jeg er jo veldig, hva skal jeg si, Jeg sier jo selv at jeg er en emosjonell person. 52:34 Og det er fint. Og jeg sier også i foredragene mine at følelsene våre er noe av det viktigste vi har. Så vi må jo lære oss å kjenne de igjen. Vi må lære oss å håndtere de. Vi må lære oss å bruke de. Men du har jo kanskje vært villig til å dele en større del av registret enn de fleste. Jeg husker blant annet den videoen som ble lagt ut da du kom fra den første innspillingen med Team Pølsa, da meg selv inkludert ikke for annet hva er det han har drevet med nå. Men du har jo også i siste sesongen masse følelser, og der har du fått mye reaksjoner. 53:10 Jeg har fått mye reaksjoner, og det er mange ting man kan si om det, men det er mange som sier at jeg er lettrørt. Det tror jeg ikke jeg er. Helt ærlig, jeg er ikke noe lettrørt, men jeg blir lett med når følelsene kommer. Men jeg begynner ikke å gråte av soloppgangen, liksom. Eller solnedgangen, for det saks skyld. Men når det er stert, så blir jeg med. Og følelser er jo veldig mye mer enn Jeg er jo veldig bli også. 53:42 Det var en følelse. Det var det eneste jeg savnet i introen. Bli. Eller noen ganger er jeg sint. 53:50 Akkurat det med bli tenkte jeg på da vi spiste lunch i sted. For du er jo veldig bli. 53:54 Ja, ja. 53:55 Du er det? 53:56 Jeg har det jo så fint, og jeg får tid til å sykle litt, og jeg har en jobb, og jeg har nok til salt i såren, og alt er bra, liksom. Så det er jo bare god stemning, men jeg var ikke forberedt på... 54:14 reaksjoner på mannen 43 gråter. En ting er på TV, for da visste jo folk konteksten. Jeg hadde aldri lagt ut den videoen hvis jeg hadde visst hvor støy, er kanskje feil ord, men hvor mye oppmerksomhet det skapte. Jeg la ut den video, det var som du sier, det var igjen fra første kampen. 54:42 Det betyr at jeg reiser opp til beitestølen, er tiltenkt å være programleder i et program som ikke har noen navn enda. 54:52 Jeg skal lære seks ungdommer å gå på ski, og i løpet av de første 17 sekundene så skjønner både jeg og produksjonen at, oi, for dette blir noe annet enn nettopp det. Vi kan godt gå på ski, men det er ikke det det kommer til å dreie seg om. 55:04 Og det var så mange inntrykk som tok meg helt med buksene nede. Jeg var helt off guard når de inntrykkene kom. Jeg hadde så godt av det. Tilbake til min konforme hverdag hvor jeg liksom ubehag handler om å stå på skateboard. Jeg hadde så godt av å møte folk med andre problemstillinger enn skal jeg tørre å droppe på skateboard eller ikke. Og så hadde jeg lyst til å adressere det uten at jeg kunne si noen kontekst. 55:36 Og så klarte jeg ikke å si noe om det, for jeg var så sliten i tillegg. Med en gang du er sliten, så er følelsene sterkere. Så jeg hadde volymen på ti. 55:48 Jeg hadde akkurat snakket med min fa på telefonen, sitter på en bensinstasjon på Fagernes, hadde kjøpt en kopp kaffe, skulle kjøre hjem til flokken og lage langpannepizza, liksom. Og så bare klarte jeg ikke å si noe. Hver gang jeg trykket på rekk, så begynte jeg å grine, og til slutt tenkte jeg at jeg bare legger ut. Og det var så godt å grine ut, og jeg var sånn, ah, det trengte jeg så innvarig. Men reaksjonen som jeg fikk var liksom, å, du er så lite mann. Hæ? Eller fy faen for det er pinglet, eller dette gjør du bare for likes. 56:20 Det siste er jo riktig. Man legger jo ut på sosiale medier for å få oppmerksomhet, eller likes. Men det er ikke likesen i seg selv jeg er ute etter, det er jo oppmerksomhet rundt fy flate og heldig jeg, folkens. For det jeg adresserte var takknemlighet, og så kom det i form av tårer. Men jeg... 56:42 Hvis dere scroller tilbake i feeden min, så når jeg gjorde sesong to, så reiste jeg hjem. Da greier jeg bilen. Selv om jeg var forberedt, så fikk jeg samme reaksjon. Stoppa i lommen, løp en tur, tok et bilde, og i tekstene så skrev jeg, jeg gadd ikke å legge ut videoen av det greiene. Det orker jeg ikke. 57:11 og nå skal jeg straks i gang med sesong 3, kommer ikke til å bli noen grin i videoen. Det orker jeg ikke. Men det synes jeg er litt trist. Ikke fordi det er viktig for folk at de skal se meg grine, men jeg trodde det hadde kommet lenger, altså. 57:28 Ja, det er litt kjipt. Fordi at det er jo ekte. Ja, det er ekte. Det er ikke orkestrert, det er ikke... Det er en reaksjon basert på noen opplevelser som de færreste mennesker har fått oppleve. Og ikke bare det, men du står jo under et voldsomt pressel i det å skulle gjøre så godt du kan. Ja. Med veldig ukjente forutsetninger. 57:51 Ja, det er det som er vanskelig, da. Det er jo... Du sier stå under press... 58:01 Det er jo egentlig ikke det, men samtidig så er det det, fordi at presset går jo på at jeg har så utrolig lyst til å gi de ungdommene det de fortjener. 58:09 Ja, men du har jo også lyst til å få til. 58:12 Ja, 100%, eller jeg har lyst til at de skal få til, og så skjønner jeg at jeg er med på å på en måte orkestrere det da. Så jeg kjenner det på kroppen, nå er det jo noen dager til jeg reiser, og det er jo... 58:28 Min eneste frykt er at jeg ikke kan, altså nå skal jeg si det uten å opphøye seg selv da, at jeg ikke kan trettelegge for at de får den opplevelsen de så svårt ønsker og trenger. Men det kan du kjenne igjen selv regner med. Dine TV-oppredninger, det kommer jo en gjeng der med noen forventninger til at nå skal kapteinen dytte meg liksom. 58:55 Ja, jeg tror alle i befalsteamet kjenner på et forventningspress, ikke bare fra deltakerne, men fra publikum også. Og vi tar jo aldri noe om igjen. 59:09 Du får den sjansen du får, ikke sant? Og når du sitter og skal overbevise en om å gjøre noe som velkommen er livredd for, så noen ganger så blir det nei, altså. Ja, ja, men det er fint også. 59:23 Det har jo lært meg liksom... 59:26 Det å si nei er ikke noe nedlag. 59:29 rappelleringen, var det to som ikke klarte det. Men de kom ut på kanten. Det som ikke kommer med der, er at han som har regi, han sitter langt inn på brent, for han selv er livredd. Ja, ja. Og han har ikke noe, nå sier jeg hermetegn, funksjonsnedsettelser, eller, det er en helt vanlig, oppegående, fin fyr, livredd høyder. Vi har jo våre grenser. 59:54 Men, nei. Jeg kjenner på det, om det er press eller om det er kanskje mer enn å ønske om at jeg må gjøre mitt beste for at de kan gjøre sitt 60:10 Men det er jo, jeg mener helt avgjørende viktig, at vi mennesker er villige til å vise følelsene våre. På godt og vondt. Som du sa, du er kjempebli. Du gråter når du må det. Og den råttassen som jeg vet at du er, gjennom å ha sett det selv, gjennom idrett, og i tillegg av å utvikle deg nå i en retning som gjør at du forstår mye menneskepsykologi, du Du er veldig omfavnende og går all in når du først skal gjøre noe. 60:47 Det hadde ikke virket i timen Pølseilers. Hvis ikke du hadde trøkket det ordentlig og stilt med alt du har å by på, og maksfokus gjennom alle de periodene dere spiller inn og tiden imellom også, det var hyggelig, takk jeg mener jo at du i stor grad er et forbilde både som person og i den effekten du skaper også i dine andre prosjekter med forfatterskap og foredrag og inspirasjon og begeistering og alle disse tingene så jeg håper indelig at du fortsetter å finne glede i det selv om du er mer vant til å stå på en scene nå alle disse tingene du finner noen utfordringer du er ganske sikt på, du er flink til det 61:31 Ja, det var hyggelig sagt, takk. Jeg også håper at jeg får lov til å fortsette, for det er jo det å møte mennesker som er gøy, da. Og det er utrolig mange flinke mennesker der ute, som har massevis av fine vinklinger og budskap og mye læring. Takk. Jeg lover det. Og i hvert fall gjøre mitt beste. Og hvis jeg synes det er kjedelig at svinger jeg til høyre, så finner jeg på noe annet. 61:55 Det er ikke noe verre enn det. Nei, det er det. Nei, veldig bra. Lykke til med ny innspilling. Tusen takk. Og så håper jeg vi sees rundt neste sving. Tusen takk for at du kom. 62:06 Takk. Og hvis ikke vi sees, så ten et lys for meg. Ja. 62:13 Fryktløs er sponset av Blåkleder.